Tekst: Jenny Frøysa
Fire dagers evighet
I slutten av juni reiste 19 unge musikere i alderen 15-21 fra Oslo og Akershus til Timmendorfer Strand nord i Tyskland. Ungdommene spiller i Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester og skulle spille konsert på Jazz Baltica-festivalen. I denne forbindelse har jeg skrevet et reisebrev for å gi andre innblikk i hvordan det er å være med AOJO på tur.
Torsdag 21. juni møtes en spent gjeng på kaia til Kielferga. Det er enda en stund til båten går, og vi setter oss ned og prater. Noen skal begynne på høyere utdanning til høsten, noen på folkehøgskole, andre i 2. eller 3. klasse på videregående, og noen venter spent på svar om de kommer inn på musikklinja. Vi snakker om forventninger og utveksler erfaringer. Hvordan starten på videregående er, hvordan miljøet er, det er så mye man lurer på. Bare vær deg selv, så går det bra.
Det har vært et intenst år med AOJO. Vi har spilt mange konserter og hatt spennende prosjekter med andre musikere og dyktige instruktører. Dette er første turen vi drar på dette skoleåret, og for noen er det første gang de er med AOJO på tur i det hele tatt. Det er nok mange som har sommerfugler i magen her.
Vi møtes på tvers av andre interesser enn musikk også, det finner vi ut av på båten. Noen finner felles interesser i trening, eller lidenskap for spa og å kunne gå rundt i gratistøfler derfra. Gitar-Erlend viser skjulte talenter for bilsimulatorspill. Det er dyrt å bruke internett om bord, så vi får ikke skrevet i facebookgruppa at de som vil må gjerne bli med og spise pizza kl 18. Men det gjør ikke noe, for jeg sier det til de jeg ser, og de sier fra til de andre så alle får det med seg. Det viste seg imidlertid at restauranten ikke hadde bord til alle, så vi deler oss opp og kommer kanskje i snakk med noen vi ikke har snakket så mye med før. Det er alltid interessant å diskutere kulturpolitikk med Børge, for eksempel. Etterpå skal noen på kino, men det er også helt greit å ville slappe av på rommet. Noen legger seg tidlig sammen, andre sitter oppe og hører på Øystein Sunde og Bare Egil band.
Ved frokosten snakker vi om å studere musikk i utlandet vs i Norge, å spille i band uten bass og hva er greia med den appelsinjuicen egentlig? Utvanna oppvaskvann, sa du? Skal Ola kjøpe orgelmodul eller Nordstage? Og man vet man er på Kielferga når man kan spise frokost i badekåpe og gratistøfler fra spaet, det viser Oskar oss.
Vi reiser forskjellig, da. Noen har en sekk og en trillekoffert, andre har i tillegg til dette en barytonsaxofon og et trekkspill. Det er litt for tungt å bære for én, men ingen grunn til bekymring, du får hjelp av andre i bandet til å bære, vi er jo sammen om dette. Alle musikere og instrumenter kommer seg smertefritt av båten og vi setter oss på bussen. Vi kjører gjennom det vakre landskapet mot Timmendorfer Strand. Noen ser ut av vinduet, andre snakker sammen, noen hører på musikk og noen sover etter litt for få timers søvn i natt.
Vi ankommer skolen vi skal øve på før konserten i morgen. Vi rekker en liten tur på stranda før øving. Her kjenner vi på vannet. Noen mener det er for kaldt, men Vegard skulle gjerne badet hvis han hadde hatt badetøy. Vi går barbeint i sanden og finner en ball til å spille enspretten med. Vi har to tyske jenter som vertinner og prøver å lære dem noen norske dialekter før vi går til øving. Endelig ser vi Shannon (Mowday red.amn.) igjen! Vi øver og det er slitsomt, men på en god måte. Trompet-Erlend og -Mikkel avtaler hvem som spiller hva der og der. Piano-Gard gir oss en liten latter når han setter på korlyden på keyboardet. Shannon må gå til lydprøve med bandet hun skal spille med i kveld, men vi øver litt videre selv. Erik tar på seg rollen som dirigent. Bassistene, Mikkel og Gard, og jeg øver på basslinja på E-partiet på låta til Ludvig.
Vertsfamilien er fin. Vi får masse mat og godsaker og tid til å lande litt. Så er det avgårde igjen, nå skal vi høre Shannon spille med Jazz Baltica All Star Band. Wow! Inspirerende. Så stolte vi er av lederen vår! Vi bruker resten av kvelden til å gå på konserter og bli bedre kjent med vertsfamiliene våre. Det er jo fotball-VM og Tyskland spiller mot Sverige, så det er det mange som får med seg. Vertsfamiliene er stort sett familiene til de som spiller i storbandet på gymnaset her i byen, så vi møter folk på vår egen alder herfra som også driver med musikk. Vi får nye kontakter og nye venner.
Det er lørdag og konsert! Vi skal spille ute i en slags paviljong. Som alltid er det et puslespill å finne ut hvordan vi skal stå på scenen, men i dag må vi være ekstra kreative siden scenen er helt rund. Vi finner vi en løsning, det blir bare litt trangt. Jeg er litt bekymra for hvordan jeg skal få til å spille i mikrofonen med trekkspillet, men Zakarias hjelper meg med å stille den, så det går bra. Vi spiller for det meste Shannons musikk, men også en låt av trommis Ludvig og en av den nederlandske gitaristen Anton Goudsmit. Vi har jobbet med dette repertoaret hele våren og nå sitter det skikkelig bra. Konserten varer i én time, men vi kunne gjerne spilt lenger. For nå spiller vi egentlig ikke, vi lager musikk. Så bra solo, Jørgen! Så kult du spilte på Short Cutz, Marius! Emma tar helt av på trommesoloen. Skikkelig fin bassintro, Mikkel. Publikum virker veldig imponert.
Resten av dagen går vi på forskjellige konserter, spiser hos vertsfamiliene eller går en tur på stranda. Det er en slags evighet i å være på festival. Tiden står liksom stille og man er der det skjer. Man føler seg veldig i live.
Søndag morgen reiser flesteparten med bussen tilbake til båten. Noen skal videre på ferie eller spille et annet sted, så de reiser med fly. Men de som kan møter likevel opp ved bussen så vi kan si ordentlig hadet til hverandre før vi skilles. Ingeborg har allerede bestemt seg for å bli med på spa på turen tilbake til Oslo og få seg gratistøfler. Leo skal prøve seg på bilspill. Noen skal reise sammen til Spania på neste spilleoppdrag. Trompet-Erlend skal møte korpset sitt på tur. Vi har mange jern i ilden.
På flyet til Spania tenker jeg over turen, og hvor viktig sånne turer er. De styrker samholdet i bandet og gjør at vi blir bedre kjent og tryggere på hverandre. Og den tryggheten gjør at man tør å eksperimentere musikalsk, man tør å ta sjanser og å leve seg helt inn i det. For du vet at de andre heier på deg. Og det igjen gjør at vi blir den beste versjonen av oss selv i bandet – både musikalsk men også personlig. Det gjør at vi alle vokser litt, og at vi alle kommer litt nærmere hverandre. Takk for en flott tur! Og takk til Østnorsk Jazzsenter og Shannon Mowday for AOJO.
Hilsen Jenny Frøysa, barytonsaxofon og trekkspill
